Bloggpost 5

OPPSUMMERING OG REFLEKSJONER

Dette ble et spennende prosjekt både for meg og elevene. Kort oppsummert kom vi i mål med arbeidet, men alt jeg hadde planlagt gikk ikke helt ”knirkefritt”. Dette skal jeg prøve å si noe om nedenfor.

Jeg hadde satt meg to mål i dette leseprosjektet; lære elevene noen grep for å bearbeide og forstå teksten, som i dette tilfellet var lettlestbøker, og øke elevenes interesse for å lese skjønnlitteratur. For å nå målet skulle de samtale om teksten i pargrupper ut i fra et strukturert samtaleskjema. Jeg valgte å støtte meg til Dysthe som sier at i en parsamtale er det vanskelig å trekke seg unna, men jeg så også at ”grunnleggende diskursferdigheter (min utheving) er en nødvendig forutsetning for vellykket gjennomføring...”. (Bråten 2007: 259) Bråten refererer her til den resiproke undervisningen som bygger på blant annet Bruners stillasbygging og Vygotskys nærmeste utviklingssone-teori. Jeg ønsket altså at elevene skulle støtte hverandre i en ekte samtale, men oppdaget at ikke alle elevene hadde forutsetning for å drive samtalen på en god måte selv om de hadde et skjema å gå etter.  De burde trent på turtaking i samtalen, det å lytte til hverandre og andre grunnleggende ”regler” i en samtale. Jeg burde kanskje ha forutsett dette fordi elevene ikke hadde praktisert denne typen gruppearbeid før.

Jeg ønsket å lage en mal som også kunne brukes i en senere anledning og endte opp med en slags blanding mellom Lillevangstu’s igangsettere og lesesenterets ”Lesehjelperen” i dette skjemaet. (Hentet fra de plakatene som jeg nevnte i en tidligere blogg. Du kan se plakaten her .) Disse spørsmålene ble valgt fordi jeg ville sikre at elevene både reflekterte over innhold og språk.

FUNGERTE SAMTALESKJEMAET?

Som oftest når elevene må jobbe ut ifra et oppgaveark er det noen som føler seg forpliktet til å skrive ned alle svar, noen hopper elegant over det meste og andre setter bare et kryss over ferdige oppgavepunkter. Slik ble det også her, selv om jeg hadde forklart og modellert i lag med kontaktlærer hvordan samtalen skulle foregå. Noen skrev ned sine tanker istede for å samtale om dem mens andre var fokusert på å bli fort ferdig. Jeg fikk gruppene godt i gang med samtalene etter en del oppfølgingsspørsmål og ved å modellere gjentatte ganger hvordan de kunne arbeide. Dette forteller meg at det å jobbe over tid med noen få igangsettere i den litterære samtalen er viktig.

Selve arbeidsmetoden med litterær samtale i pargrupper krever mye av både lærer og elever i starten. Elevene mine greidde ikke alene å samtale ut fra skjema før jeg hadde hjulpet hver enkelt gruppe flere ganger. Elevene fikk imidlertid godt grep om teksten etter hvert da de brukte disse igangsetter-kortene som jeg laget mellom første og andre økt. (Se bloggpost 3, under ”forbedringer påkrevd…”) Her ble det en slags spenning i det å få trekke spørsmål og snakke ut i fra disse. Disse kortene kommer jeg nok til å ta med videre i andre situasjoner for å åpne samtalene rundt forskjellige tekster. Jeg tror altså at skjemaet med fordel kunne vært oppdelt slik at de kun fikk et punkt å forholde seg til for hver lesestopp, men jeg er overbevist om at et slikt skjema godt kan fungere som en slags mal når arbeidsmåten er godt innarbeidet. Hovedsaken er at jeg fikk gjort noen grep som hjalp elevene på rett vei. Selv om et prosjekt er godt planlagt kan det dukke opp problemer underveis som gjør at du som lærer må justere planene underveis, og da er det fint å ha den teoretiske bakgrunnen som gjør dette mulig.

HVA MER KUNNE VÆRT GJORT ANNERLEDES?

Jeg måtte som sagt bruke masse tid på å hjelpe hver enkelt gruppe, og jeg tror at denne arbeidsformen hadde blitt vanskelig i en stor gruppe i småtrinnet. Da hadde jeg nok kommet til å velge høytlesing med lesestopp og selvfølgelig noen få igangsettere. En fordel med høytlesing er at alle hører det samme, alle blir ferdige på likt og lærer mister ikke oversikten over samtalen i gruppa. Jeg ser altså at høytlesing med lesestopp er et godt alternativ i starten for å få i gang en litterær samtale, så kan elevene jobbe parvis etter hvert når arbeidsmåten er godt innarbeidet. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke lyktes i målet mitt, fordi både kontaktlærer og elevene ga uttrykk for at de hadde hatt utbytte av dette prosjektet i en oppsummeringstime vi hadde.

BLE PROSJEKTET VELLYKKET?

Kontaktlærer likte at målet med prosjektet samsvarte med de målene hun hadde satt for høstens leseplan og hun mener at en annerledes arbeidsform med lesingen, her i små grupper, mange ganger motiverer elevene til lesing fordi det er annerledes og spennende. Jeg har hatt god hjelp av kontaktlærer underveis i opplegget og hun fikk i arbeidet et innblikk i hva jeg som student lærer ved HIST. Dette ga meg en gylden mulighet til å formidle til henne ulike metoder for å lære elevene lesestrategier.

Elevene likte godt det å få sitte på koseputer og lese, de satte pris på muligheten til å snakke om det de leste seg i mellom og sa at det var mye bedre enn å lese alene. De ble motiverte av denne måten å få lese skjønnlitteratur på. Det at de fikk bruke så lang tid på hver leseøkt ble også positivt mottatt. Elevene sa alle uten unntak at bøkene var fine, litteraturvalget ble altså vellykket. Flere av elevene uttrykte forundring over at jeg som lærer hadde lest alle bøkene. Jeg kommenterte innholdet og pratet med elevene underveis og dette satte de pris på. Det viste seg å være smart, fordi jeg kunne komme med meninger som hjalp elevene i sine tolkninger om teksten. Særlig den svakeste gruppa fikk en fordel av dette. Forskning viser da også at særlig de svake elevene har stort utbytte av å lære eksplisitt hvordan de skal lese tekster. (Bråten: 2007: 261) Elevene kommer forhåpentligvis til å lese flere lettlest-bøker, viljen er absolutt til stede, men det gjenstår å se utover høsten.

MIN VIKTIGSTE  REFLEKSJON I ARBEIDET

Jeg sitter igjen med noen tanker som er viktig for meg å si på slutten. Arbeidet har vært lærerrikt, og igjen får jeg følelsen av at det å forklare og modellere for elevene er noe av det viktigste vi som lærere kan gjøre for å sette dem i stand til selv å bruke strategier. Denne modelleringen må foregå over tid, og med flere tekster. Så bør elevene trene på dette i hel gruppe under veiledning, senere gruppevis og til slutt enkeltvis. Lærere bør videre ha god kunnskap om de forskjellige strategiene de kan lære elevene. Målene bør være oppnåelige, og veien bør gåes med små skritt.

 I denne bloggoppgaven har jeg brukt mye tid på det å formulere mine tanker rundt arbeidet i forhold til pensumlitteratur. Det er lett å gape over for mye, men her har jeg fått virkelig god veiledning av gruppa mi, Eli og Elin. Ruth har også kommet med et innspill som fikk meg ned på bakken og på rett kjøl i forhold til det å rote seg vekk i for mye litteratur. Stor takk til dere alle!