Refleksjonsskriv om lesebloggen.

Siden sist......

Nå har det gått en stund siden bloggingen sto på for fullt, og det var bra for meg at den fikk ligge så lenge før jeg leste den igjen. Slik får jeg sett på blogginnleggene og responsen med ”andre øyne”. Det har også vært svært interessant å lese andres blogger i etterkant, og du verden så mange spennende prosjekter som har foregått rundt omkring! Alle disse bloggene ble for mye å følge med på underveis i min egen blogging, og det er litt synd, disse kunne også ha gitt ny innsikt til mitt eget arbeid. Jeg ser jo at mange har laget prosjekt som kan brukes som en mal, og håper det er greitt å ”låne” disse oppleggene senere til eget arbeid på egen skole. Alle skal ikke behøve å ”finne opp kruttet på nytt”, eller? J

Blogging som kommunikasjonsverktøy

I min bloggpost 5 oppsummerte jeg arbeidet med selve leseprosjektet, det kan du lese om her. Når det gjelder blogging som kommunikasjonsverktøy ser jeg at jeg burde ha vært modigere i det å skrive blogg. Jeg kunne i ettertid ha tenkt meg at bloggen min hadde bedre flyt når det gjelder det å kommunisere mellom det praktiske arbeidet, bloggpostene og andres respons. Jeg vil prøve å forklare dette videre. Siden blogging var et ukjent fenomen for meg føltes det utrygt å skrive rett i bloggen. Derfor ble teksten skrevet i word-dokument og siden limt inn i bloggen. Dette førte kanskje til en litt kunstig kommunikasjon i bloggpostene, da særlig mellom selve blogginnleggene og responsen fra gruppa. På dette viset ble det vanskeligere å linke teksten til andre bloggposter og det ble merarbeid å sette inn f.eks bilder. Bloggingen ble en læringsfase for meg, og i dette refleksjonsskrivet skriver jeg rett inn i bloggen og ser hvor mye enklere det er å knytte teksten sammen med de forskjellige bloggpostene og ikke minst kommentarene. Jeg mestrer dette nå, og det er en god følelse å ha fått lært noe nytt også teknisk:)

Ettersom bloggen "lever sitt eget liv" som en annen medstudent så treffende sier, blir bloggen et forum der du også bør svare på andres spørsmål.  Her har Elin B etterspurt hvordan jeg hadde tenkt å modellere hvordan elevene skulle bruke samtaleskjema i leseprosjektet. Det er ikke lett å tenke seg hvordan mottakerne til teksten i bloggen tolker mine utsagn, eller sagt med andre ord; en må hele tiden ha mottakerbevissthet i sin skriving. Jeg prøvde i en senere blogg å svare henne på dette. Se under Velkommen til leseprosjektet. Mine svar til andres respons ble på en måte implisitt bygd inn i neste bloggpost, og her kunne jeg nok ha referert til vedkommendes spørsmål i selve bloggposten. Flere steder har jeg svart implisitt på spørsmål. Eli peker her på et vesentlig poeng i en respons til meg. Hun etterspør hvordan lesingen på gruppene skal foregå. Dette har jeg da prøvd å greie ut i bloggpost 4, der jeg presiserer arbeidsmåten enda grundigere. Derfor har jeg ikke skrevet svar på gruppa sine kommentarer i kommentarfeltet, men førsøkt å "bake inn" hva gruppa etterspør i hovedinnleggene. For min egen del er jeg glad for alle innspill jeg får i bloggen min, og jeg tenker videre at skal man følge en blogg så blir det mer interessant hvis man får respons på sine kommentarer i bloggen rent generellt.

Det å skulle gi respons til andre er en alvorlig oppgave. Som alt annet trengs trening til dette og som lærer i skolen blir det liten mulighet til å trene på å gi respons til andre voksne. i Lærerrollen støtter jeg elevenes forsøk på å gjøre gode jobber, jeg trekker fram det positive og er veldig konkret hvis noe bør rettes på. Denne strategien ville jeg også ta i bruk her i responsene til gruppa mi. Jeg prøvde å holde en ærlig linje i mine kommentarer til de andre. Samtidig er det viktig å kommentere det positive arbeidet, og det følte jeg var enkelt, fordi gruppa mi gjennomførte flotte prosjekt. De tok tak i de kommentarene som var behøvelig å se på, og vurderte grundig slike innspill. Her har jeg kommentert Elin B sine planer for prosjektet, og i sin neste blogg så jeg at hun tok disse innspillene på alvor. Jeg viser til dette eksemplet for å synliggjøre at gruppesamarbeidet fungerte kjempebra. Eli og Elin hadde samme innstilling til å gi respons. Dette var noe vi diskuterte og fikk klargjort på Skype: vi skulle være ærlige, og oppriktige i våre kommentarer hele veien for å virkelig være til hjelp.
Gruppa mi brukte altså Skype som et medium i samarbeidet der vi tok den mer uformelle samtalen innimellom blogginga. Man kan kanskje si at dette gjenspeiler utrygghet i forhold til det å bruke kun blogging som kommunikasjonsverktøy, og dels er dette sant. Men disse samtalene gjorde at vi fikk klarhet i blant annet en rekke spørsmål angående selve bloggingen som kunne til tider være litt teknisk problematisk. I tillegg fikk vi fortalt hverandre mer i detalj hvordan prosessen i arbeidet var. Slike detaljer blir det ikke plass til i en bloggpost og ivrige som vi var ville vi fortelle hverandre mer inngående underveis hvordan prosjektene våre forløp seg.
Tryggheten du får i ei slik gruppe som vår, er gull verdt, og responsgivinga blir da også konstruktiv. Positiv respons løfter meg flere hakk, og arbeidet blir mer lystbetont. Jeg følte likevel at responsen i bloggen ikke var kunstig, bare for å opprettholde den positive følelsen, men responsen var basert på oppriktige meninger. Derfor har dette gruppearbeidet betydd mye for meg.


Blogging som refleksjonsverktøy

Det må sies at blogging som refleksjonsverktøy fungerte veldig godt for meg. I og med at selve leseprosjektet skulle gjennomføres over tid, og vi skulle blogge om dette ble naturlig nok arbeidet og bloggingen reflektert over ganske kontinuerlig. Etter nesten hver arbeidsøkt skrev jeg blogg der jeg reflekterte over selve prosessen i arbeidet,og også over de foregående bloggene. Responsen fra medstudenter kom i tillegg og tilførte nye momenter som bidro til enda grundigere refleksjoner.
I første og andre blogg forklarte jeg hensikten med leseprosjektet. Samtidig gjorde jeg greie for arbeidsgangen og hva jeg hadde planlagt. I og med at høstferien kom litt ubeleilig midt i prosjektet tok det tid før selve prosjektet kom i gang, og dette gav meg tid til å rette opp endel punkt som jeg i mellomtiden hadde fått respons på fra medstudenter og veileder. Her hjelper Ruth meg til å tenke på det praktiske arbeidet i klasserommet etter at jeg ble litt for vidløftig angående teori og planer for opplegget. Med dette vil jeg vise at blogging som refleksjons- og kommunikasjonsverktøy fungerer bedre når det gjelder kontinuerlig respons enn i fagtekster levert på its'learning. Jeg kunne da gripe fatt i disse responsene ganske umiddelbart og forandre, noe jeg gjorde videre i arbeidet mitt. (Se bloggpost 3)


Den sammensatte teksten og modalitetenes affordans i bloggen.
Jeg prøvde meg på å sette inn bilder for å tydeliggjøre tekstens innhold  og dette gir klart et bedre blikkfang. I ettertid ser jeg også muligheten av å benytte meg mer av farger og skrift-størrelse/ type mer for å skape blikkfang i de enkelte avsnittene. Ikke minst skulle den vært mer ”levende” ved at jeg hadde utnyttet modalitetene bedre. Jeg sitter også med et spørsmål om det hadde vært enklere å sette inn skjemaene mine på annet vis, her igjen kom jeg til kort når det gjelder den tekniske innsikten. Mange flinke bloggere i dette studiet bruker både linker til videosnutter, scannede bilder, henvisninger og delikate flotte utforminger på bloggene. En blogg bør vel bygges opp  annerledes enn en vanlig fagtekst når det gjelder layout. Siden denne bloggen  for meg ble en ”jomfrutur” i denne sjangeren prøvde jeg meg på en del utforminger på selve bloggsiden og jeg valgte rolig sommerhimmel som bakgrunn, fordi at for meg virker et slikt bilde beroligende i en ellers stresset hverdag. En himmel med rosa skydotter svevende har omtrent samme effekt som å sitte ved sjøkanten en sen sommerkveld på megJ
Selve utformingen med fargevalg i tekst og bildebakgrunn var egentlig litt tilfeldig valgt ut over dette, og jeg kommer nok også til å leike mer med flere modaliteter i senere bloggprosjekt hvis jeg får anledning.

Til slutt:
Det må sies at jeg tror ikke blogging i barneskolen blir særlig utbredt hos mine elever. Jeg ser ikke overføringsverdien fra dette bloggeprosjektet til det å dra arbeidsmåten inn i elevene hverdag enda. Men hadde jeg jobbet i ungdomsskole tror jeg blogging ville ha vært meget interessant å prøve ut, særlig med tanke på elevers respons til hverandre underveis i lesing- og skriving. Dette ble en liten digresjon som bare måtte komme på trykk.
Gjennom dette leseprosjektet og bloggingen har jeg lært mye. Det praktiske arbeidet ble flettet inn i bloggskriving og gruppesamarbeide i blogginga. Gruppa mi har gitt meg masse støtte i arbeidet og når det gjelder planlegging og gjennomføring har Astrid Roe vært til stor hjelp. Gjennom boka Lesedikaktikk- etter den førsteleseopplæringen gir hun gode råd og eksempler på strategier man kan bruke i lesing i klasserommet. Vider har boka Inn i Teksten- ut i livet tatt for seg mange gode arbeidsmåter med lesing av tekst. I hovedsak vil jeg trekke fram disse støttespillerne i arbeidet mitt når det gjelder pensumlitteratur, ved siden av gruppa mi og veileder.
Takk til alle som ha fulgt bloggen min.

Bloggpost 5

OPPSUMMERING OG REFLEKSJONER

Dette ble et spennende prosjekt både for meg og elevene. Kort oppsummert kom vi i mål med arbeidet, men alt jeg hadde planlagt gikk ikke helt ”knirkefritt”. Dette skal jeg prøve å si noe om nedenfor.

Jeg hadde satt meg to mål i dette leseprosjektet; lære elevene noen grep for å bearbeide og forstå teksten, som i dette tilfellet var lettlestbøker, og øke elevenes interesse for å lese skjønnlitteratur. For å nå målet skulle de samtale om teksten i pargrupper ut i fra et strukturert samtaleskjema. Jeg valgte å støtte meg til Dysthe som sier at i en parsamtale er det vanskelig å trekke seg unna, men jeg så også at ”grunnleggende diskursferdigheter (min utheving) er en nødvendig forutsetning for vellykket gjennomføring...”. (Bråten 2007: 259) Bråten refererer her til den resiproke undervisningen som bygger på blant annet Bruners stillasbygging og Vygotskys nærmeste utviklingssone-teori. Jeg ønsket altså at elevene skulle støtte hverandre i en ekte samtale, men oppdaget at ikke alle elevene hadde forutsetning for å drive samtalen på en god måte selv om de hadde et skjema å gå etter.  De burde trent på turtaking i samtalen, det å lytte til hverandre og andre grunnleggende ”regler” i en samtale. Jeg burde kanskje ha forutsett dette fordi elevene ikke hadde praktisert denne typen gruppearbeid før.

Jeg ønsket å lage en mal som også kunne brukes i en senere anledning og endte opp med en slags blanding mellom Lillevangstu’s igangsettere og lesesenterets ”Lesehjelperen” i dette skjemaet. (Hentet fra de plakatene som jeg nevnte i en tidligere blogg. Du kan se plakaten her .) Disse spørsmålene ble valgt fordi jeg ville sikre at elevene både reflekterte over innhold og språk.

FUNGERTE SAMTALESKJEMAET?

Som oftest når elevene må jobbe ut ifra et oppgaveark er det noen som føler seg forpliktet til å skrive ned alle svar, noen hopper elegant over det meste og andre setter bare et kryss over ferdige oppgavepunkter. Slik ble det også her, selv om jeg hadde forklart og modellert i lag med kontaktlærer hvordan samtalen skulle foregå. Noen skrev ned sine tanker istede for å samtale om dem mens andre var fokusert på å bli fort ferdig. Jeg fikk gruppene godt i gang med samtalene etter en del oppfølgingsspørsmål og ved å modellere gjentatte ganger hvordan de kunne arbeide. Dette forteller meg at det å jobbe over tid med noen få igangsettere i den litterære samtalen er viktig.

Selve arbeidsmetoden med litterær samtale i pargrupper krever mye av både lærer og elever i starten. Elevene mine greidde ikke alene å samtale ut fra skjema før jeg hadde hjulpet hver enkelt gruppe flere ganger. Elevene fikk imidlertid godt grep om teksten etter hvert da de brukte disse igangsetter-kortene som jeg laget mellom første og andre økt. (Se bloggpost 3, under ”forbedringer påkrevd…”) Her ble det en slags spenning i det å få trekke spørsmål og snakke ut i fra disse. Disse kortene kommer jeg nok til å ta med videre i andre situasjoner for å åpne samtalene rundt forskjellige tekster. Jeg tror altså at skjemaet med fordel kunne vært oppdelt slik at de kun fikk et punkt å forholde seg til for hver lesestopp, men jeg er overbevist om at et slikt skjema godt kan fungere som en slags mal når arbeidsmåten er godt innarbeidet. Hovedsaken er at jeg fikk gjort noen grep som hjalp elevene på rett vei. Selv om et prosjekt er godt planlagt kan det dukke opp problemer underveis som gjør at du som lærer må justere planene underveis, og da er det fint å ha den teoretiske bakgrunnen som gjør dette mulig.

HVA MER KUNNE VÆRT GJORT ANNERLEDES?

Jeg måtte som sagt bruke masse tid på å hjelpe hver enkelt gruppe, og jeg tror at denne arbeidsformen hadde blitt vanskelig i en stor gruppe i småtrinnet. Da hadde jeg nok kommet til å velge høytlesing med lesestopp og selvfølgelig noen få igangsettere. En fordel med høytlesing er at alle hører det samme, alle blir ferdige på likt og lærer mister ikke oversikten over samtalen i gruppa. Jeg ser altså at høytlesing med lesestopp er et godt alternativ i starten for å få i gang en litterær samtale, så kan elevene jobbe parvis etter hvert når arbeidsmåten er godt innarbeidet. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke lyktes i målet mitt, fordi både kontaktlærer og elevene ga uttrykk for at de hadde hatt utbytte av dette prosjektet i en oppsummeringstime vi hadde.

BLE PROSJEKTET VELLYKKET?

Kontaktlærer likte at målet med prosjektet samsvarte med de målene hun hadde satt for høstens leseplan og hun mener at en annerledes arbeidsform med lesingen, her i små grupper, mange ganger motiverer elevene til lesing fordi det er annerledes og spennende. Jeg har hatt god hjelp av kontaktlærer underveis i opplegget og hun fikk i arbeidet et innblikk i hva jeg som student lærer ved HIST. Dette ga meg en gylden mulighet til å formidle til henne ulike metoder for å lære elevene lesestrategier.

Elevene likte godt det å få sitte på koseputer og lese, de satte pris på muligheten til å snakke om det de leste seg i mellom og sa at det var mye bedre enn å lese alene. De ble motiverte av denne måten å få lese skjønnlitteratur på. Det at de fikk bruke så lang tid på hver leseøkt ble også positivt mottatt. Elevene sa alle uten unntak at bøkene var fine, litteraturvalget ble altså vellykket. Flere av elevene uttrykte forundring over at jeg som lærer hadde lest alle bøkene. Jeg kommenterte innholdet og pratet med elevene underveis og dette satte de pris på. Det viste seg å være smart, fordi jeg kunne komme med meninger som hjalp elevene i sine tolkninger om teksten. Særlig den svakeste gruppa fikk en fordel av dette. Forskning viser da også at særlig de svake elevene har stort utbytte av å lære eksplisitt hvordan de skal lese tekster. (Bråten: 2007: 261) Elevene kommer forhåpentligvis til å lese flere lettlest-bøker, viljen er absolutt til stede, men det gjenstår å se utover høsten.

MIN VIKTIGSTE  REFLEKSJON I ARBEIDET

Jeg sitter igjen med noen tanker som er viktig for meg å si på slutten. Arbeidet har vært lærerrikt, og igjen får jeg følelsen av at det å forklare og modellere for elevene er noe av det viktigste vi som lærere kan gjøre for å sette dem i stand til selv å bruke strategier. Denne modelleringen må foregå over tid, og med flere tekster. Så bør elevene trene på dette i hel gruppe under veiledning, senere gruppevis og til slutt enkeltvis. Lærere bør videre ha god kunnskap om de forskjellige strategiene de kan lære elevene. Målene bør være oppnåelige, og veien bør gåes med små skritt.

 I denne bloggoppgaven har jeg brukt mye tid på det å formulere mine tanker rundt arbeidet i forhold til pensumlitteratur. Det er lett å gape over for mye, men her har jeg fått virkelig god veiledning av gruppa mi, Eli og Elin. Ruth har også kommet med et innspill som fikk meg ned på bakken og på rett kjøl i forhold til det å rote seg vekk i for mye litteratur. Stor takk til dere alle!